Flaskehalsinntekter: slik tjener Statnett på prisene

Kort svar: Flaskehalsinntekter oppstår når Statnett selger strøm dyrt i ett prisområde og kjøper billig i et annet, fordi kablene mellom dem er fulle. Pengene er ikke ren profitt – de skal etter regelverket brukes til å redusere nettleien og bygge ut mer nettkapasitet.

«Flaskehalsinntekter» dukker stadig opp i strømdebatten, ofte med en antydning om at noen tjener store penger på at strømmen er dyr. Begrepet er enklere enn det høres ut – men også lett å misforstå. Her er en nøktern forklaring på hva det er, hvor mye det dreier seg om, og hvor pengene faktisk havner.

Hva er en flaskehals?

Tenk deg to områder koblet sammen med en kabel. I område A er strømmen billig, i område B er den dyr. Hvis kabelen hadde hatt ubegrenset kapasitet, ville prisene jevnet seg ut. Men kabelen har en grense – en flaskehals. Da kan ikke all den billige krafta flyte dit den trengs, og prisforskjellen består.

Systemoperatøren (i Norge: Statnett) håndterer dette ved i praksis å kjøpe kraft til lav pris i A og selge den til høy pris i B, opp til kapasitetsgrensen. Differansen mellom kjøps- og salgsprisen er flaskehalsinntekten, også kalt congestion rent eller kapasitetsinntekt.

Det viktige poenget: inntekten kommer av prisforskjellen, ikke av at prisen er høy i seg selv. Store forskjeller mellom prisområder – for eksempel mellom Nord- og Sør-Norge, eller mellom Norge og kontinentet – gir høye flaskehalsinntekter.

Hvor mye dreier det seg om?

Beløpene svinger dramatisk med prisforskjellene:

• 2022: et rekordår, med ekstreme prisforskjeller mellom et dyrt Sør-Norge og billigere naboområder, ga svært høye flaskehalsinntekter.
• 2023: de norske flaskehalsinntektene falt til rundt 825 millioner euro – en kraftig nedgang fra året før. Statnetts samlede flaskehalsinntekter var om lag 9,3 milliarder kroner.
• 2024 og videre: lavere og jevnere priser ga lavere inntekter, men ordningen fortsetter å betale ut etter hvert som det bygges opp midler.

At tallene faller når prisene normaliseres, illustrerer nettopp at det er forskjellene – ikke nivået alene – som driver inntekten.

Hvor går pengene?

Dette er kjernen i mange misforståelser. Flaskehalsinntektene går ikke rett inn i statskassa som fri inntekt. De er øremerket og brukes i hovedsak til to ting:

• Lavere nettleie. Inntektene tilbakeføres til nettkundene gjennom redusert nettleie, særlig i områder med høye kraftpriser. Slik har de bidratt til å dempe nettleien for husholdninger og bedrifter.
• Mer kapasitet. Midlene kan brukes til å opprettholde og bygge ut overføringskapasitet – altså å gjøre flaskehalsene mindre over tid.

Med andre ord: pengene som tjenes på prisforskjellen, føres i stor grad tilbake til de samme nettkundene som rammes av den.

Paradokset – og hvorfor det skaper debatt

Likevel er ordningen omstridt, og det er forståelig. For forbrukere i et dyrt prisområde kan det oppleves bakvendt at det offentlige tjener penger nettopp på den prisforskjellen som gjør strømmen deres dyr. Selv om pengene tilbakeføres via nettleien, treffer ikke tilbakebetalingen nødvendigvis den enkelte like presist som den høye strømregningen gjør.

Dette henger tett sammen med striden om utenlandskablene: kablene øker koblingen til europeiske priser og kan dermed øke prisforskjellene som gir flaskehalsinntekter. Vil du forstå den sammenhengen, les hovedartikkelen om strømkablene. Og vil du se hvordan statens samlede økonomi i kraftsektoren ser ut – inntekter mot strømstøtte – ta strømstøtte-regnestykket.

Oppsummert

Flaskehalsinntekter er ikke en skjult pengemaskin som belønner høye priser, men en konsekvens av at kraftsystemet har begrenset kapasitet og varierende priser mellom områder. Pengene tilbakeføres i stor grad til nettkundene. Samtidig er det legitimt å spørre om tilbakeføringen er treffsikker nok, og om de store prisforskjellene mellom norske prisområder burde reduseres. Det er en debatt om rettferdig fordeling – ikke om at noen «lurer» systemet.

Vil du følge med på det som faktisk styrer prisen din? Se dagens spotpriser, billigste strømtimer og fyllingsgraden i magasinene.